Håndlaget keramikk

Håndlaget keramikk

torsdag 6. desember 2012

Pep talk

denne høsten har vært ganske hektisk, jeg har ikke registrert at det er en uke inn i desember.  Før nå. Jeg har bare vært opptatt av å lage mest mulig keramikk og komme ajour med bestillinger.

Nå er utstillinger over og bestillingene begynner å bli ferdige. De skulle egentlig ha vært ferdige, men jeg har vært utsatt for en god dose uflaks i det siste. Faktisk så mye at det tærer på motivasjonen.
Spørsmål som "hvorfor holder jeg på med dette?" og "hva er vitsen?" har dukket opp. Jeg vet ikke hvor mange garnboller som har gått i stykker - har mistet tellingen.

Mange dagers arbeid måtte kastes fordi det ble for varmt slik at det tørket. Rusk fra ovnen satt seg fast i glasuren, eller det har sprukket under brenning... Men toppen av kransekaka, den berømte dråpen i begeret, spikern i kista osv osv var vel at det for første gang i løpet av fem år ble minusgrader inne i verkstedet... Og siden leire består av 10-15 % vann så - ja riktig, frøs den slik at den ikke kan brukes til å dreie med. Altså, jeg kan kna den opp, men det er så tungt og arbeidssomt, og dessuten fortsatt ingen garanti for luftbobler, at den blir sjelden bra. I tillegg var det mye der som jeg hadde laget i løpet av helgen som ble ødelagt. Altså; 100 kg leire ødelagt.

Jeg begynte (nesten) å gråte da jeg oppdaget det. (Jeg måtte også kaste et par ting i veggen). Av skuffelse. Så mye arbeid og forsakelse av tid og penger, og bare ekstra arbeid igjen.

I går hadde jeg åpent i mitt nye galleri. Det kom bare tre stykker, men det var likevel veldig koselig. Men det hadde vært hyggelig om det kunne kommet fler. Men slik er det, det er så mye som skjer, og folk er travelt opptatt på denne tiden.

Men så i dag fikk jeg en bildemelding fra en som var her igår og kjøpte snøstjerner av meg. Hun sendte bilde av stjernene som hun hadde hengt i vinduet sitt, og som hun syntes var så fine. Det var så utrolig moro å få.

Så hvorfor holder man på med dette, til tross for alt som går skeis og sprukne krukker, vond rygg, stygge glasurer, sviktende salg osv..?

Jo, fordi jeg ELSKER å jobbe med leire, forme den med hendene mine, få til et fiks ferdig produkt som ble fint, og at mange vil kjøpe og bruke tingene mine. Derfor holder jeg på med dette. Og det skal jeg fortsette med!
Så for alle andre som lager ting og prakkes og mislykkes av og til og får dumme kommentarer fra forståsegpåere: fortsett og lag ting! Fortsett

                                       
La meg til slutt fortelle deg en historie som jeg ofte trøster meg med:

Da jeg studerte kunst og håndverk lærte vi om en kunstner som het Anne Marie Grimdalen. Hun var en norsk billedhugger som levde fra 1899-1961. Hun laget ofte dyrefigurer, og hun fikk et bestillingsverk til en stor utsmykning av Oslo rådhus. Hun lagde en stor rytterskulptur av granitt. Da den nesten var ferdig, så raste gulvet sammen i låven hvor atelieret hennes var, og hele skulpturen falt ned og gikk i tusen knas. Mange års arbeid i grus, praktisk talt  Så hva gjorde hun? Ga hun opp?
Nei, hun begynte på nytt. Og lagde en ny.  En liten dame på 150 cm som hugget i granitt. Som kom fra en husmannsplass Telemark og slo seg frem som kunstner i Oslo og ble anerkjent.
Denne historien tenker jeg ofte på når ting går skeis. Og det gjør de ofte.
Jeg har ikke fått bekreftet denne historien, men i min research fant jeg et sitat fra henne som passet veldig godt til dette lille innlegg (Grimdalen var fra Telemark):

”Eg tykte synd på fleire av kollegaene mine, som stort sett var gode og velmeinande menneske, men så heilt nedfor og hjelpelause i motgangen. Når eg møtte dei, fekk eg slik hug til å gjeva di litt av mi røynsle, for eg hadde ei sterk kjensle av at eg hadde vel opplevd litt meir av både godt og vondt enn dei fleste.


Anne Marie Grimdalen med rytterstatuen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar