Håndlaget keramikk

Håndlaget keramikk

søndag 19. oktober 2014

Salgsutstilling på Magneten



8. november har jeg fått plass på Magneten kjøpesenter, Levanger. Der skal jeg stille ut og selge keramikken min. Tar med litt av hvert, det blir noe juletema men mest av mine egne serier. Starter kl 11 og blir til iallefall til kl 16, eller så lenge lageret rekker, si. Velkommen:) Ps: det blir eneste salgsutstilling før jul.


Noe av høstens nyheter er kopper med tekst, som disse med : "Don`t let idiots ruin your day".




I tillegg til disse høstnyhetene:
Bilde med øyenstikker av glass

Asymmetrisk vase





mandag 13. oktober 2014

Kunsten og livet. Om angst og frykten for å mislykkes.

Denne bloggen handler stort sett om mitt virke som keramiker og om kunst generelt.  Men som vi vet går kunsten og livet sammen.



Forrige uke skrev jeg en kronikk som ble trykket i Levangeravisa. Den omhandler mine egne personlige erfaringer med angst og depresjon. I 2010 ble det for mye for meg, og det toppet seg om sommeren. Siden har jeg brukt disse årene på å komme tilbake igjen.
Jeg skrev den på veldig kort tid, plutselig en kveld kom det over meg. Jeg hadde et par dager før blitt veldig imponert av rapperen OnklP sin låt "Styggen på Ryggen". En nådeløs beskrivelse av angst. 
  
Det var som om fortellingen min lå der ferdig et sted, så var det bare å skrive den ned. Litt finjusteringer, og så tenkte jeg, dette burde jeg kanskje dele. Når halvparten av oss opplever psykiske problemer i løpet av livet; hvorfor søren snakker vi ikke åpent om det?? Jeg ønsket mer fokus på temaet. En ny stemme i avisa. Jeg sendte den til en venn som er journalist, han oppfordret meg sterkt til å sende den inn til redaksjonen.

Så kom den på trykk sammen med intervju/artikkel og lederartikkel. Reaksjonene kom fort. Veldig mange kjente seg igjen, noen kjente seg igjen i alt. Det kanskje mest rørende tilbakemeldingen var fra hun som hadde tatt vare på den, for å ta den frem når alt var mørkt.
Noen dager etterpå, den 10 oktober som er Verdensdagen for psykisk helse, ble jeg bedt om å delta på NRK Trøndelag sin radiosending (som ligger her (ca 40 min. ut i sendingen)). Tre timer før sending ble jeg oppringt. Stress? Ja, men stress er jeg jo ekspert på, det lar jeg meg ikke stoppe av lenger. 

Tilbakemeldingene har vært utelukkende positive. Mange har tatt kontakt, både kjente og ukjente. Hva er så skummelt med å si at vi trenger hjelp også når det gjelder tanke og følelseslivet, så vel som somatisk sykdom? 

Her er hele kronikken:




Å leve med håndbrekket på.

La oss være åpne om vår psykiske helse. La oss snakke om det. Mitt bidrag til åpenhet er å fortelle om da angsten tok overhånd over mitt liv.

Jeg husker rundstykket som var kjøpt på kantinen, det lå på fatet sitt og var så godt som urørt. En bit hadde jeg tatt av det. Lenger kom jeg ikke, for det sprengte så på i brystet. Hodet kokte. Ordene på skjermen fløt sammen til en smørje, og jeg hørte en høy dur i hodet som blandet seg med dundringen av hjerteslagene. Jeg ble svimmel, og jeg hyperventilerte. Jeg snublet bort til kollegaen min på naborommet og sa noe sånt som; «… jeg føler meg så dårlig». Jeg tror jeg begynte å gråte også. Jeg tenkte; Søren at de må se meg slik. Samtidig tenkte jeg at det var utgjort at jeg ikke hadde holdt ut de to siste ukene fram til ferien.

Kollegaene mine la meg ned på gulvet inne på sjefens kontor. Der lå jeg på ryggen og kikket opp i taket og alt surret og gynget. Jeg falt og jeg falt, det raste under meg. Folk kom til og ba meg puste. Pappa kom og hentet meg. Jeg følte meg som et barn igjen. Vi kjørte til legen. Jeg sa: « jeg tror jeg må ha en sykemelding, jeg». Ja, to uker skulle holde, mente hun, dessuten hadde jeg tre uker ferie etterpå, det måtte vel holde?

Fire år har det tatt. Det er først nå jeg kan si jeg er der jeg var før det begynte.

Hvor begynte det, egentlig?

I 2009 fikk jeg ny jobb. I begynnelsen beholdt jeg også min gamle jobb, så jeg hadde to jobber. Ikke lenge etter jeg begynte fikk jeg nye arbeidsoppgaver med mye ansvar. Jeg etablerte også et foretak innen kunsthåndverk og jobbet mye i keramikkverkstedet. I tillegg fikk faren min hjerteinfarkt og ble hasteoperert, det var bare så vidt det gikk bra. Jeg gikk etter hvert rundt med et konstant høyt stressnivå. Om høsten begynte jeg å få smerter i ryggen. Det var vondt her, det var vondt der. Jeg gikk til kiropraktor, manuell terapeut, akupunktur, lege, og jeg fikk massasje. Jeg trente og gikk lange turer hver dag. Ingenting hjalp. Jeg kjente jeg vaklet på kanten av et stup hele tiden. Jeg tenkte: hvis jeg bare får denne helgen nå, slappe av, så vil jeg føle meg bedre. Det ble ikke bedre. Jeg begynte å bekymre meg for sykdom og tenke på sykdom hele døgnet. Jeg søkte på nettet og fant mange diagnoser. Alt passet på meg. Og jeg ble enda mer redd.

Jo mer motstand jeg kjente, jo mer kjørte jeg på. Jeg gjorde så godt jeg kunne i begge jobbene.  Men nå var ikke bare ryggen vrang, nå hadde jeg også øresus, smerter i magen, brystet, halsen, jeg hovnet opp og hadde store smerter i ansiktet. Jeg mistet følelsen i ene foten, den var nummen og rar. Jeg skjønte ingenting av de kroppslige plagene. Jeg hadde studert psykologi og var sykepleier, jeg trodde jeg kunne en del om både kroppen og sinnet, men når det kom til meg selv, så hadde jeg ikke peiling. Jeg hadde konstant panikk for alvorlig sykdom. Jeg var inne hos alle mulige leger og fikk en eller annen resept med meg i hånden, på et eller annet håpløs remedie. Som selvsagt ikke hjalp.

Jeg var hos tannlegen for å sjekke smertene i ansiktet, jeg var på EKG for brystsmertene, jeg var hos en privat øre-nese-hals lege og sjekket bihuler og hals, jeg tok masse blodprøver og til og med CT røntgen. Hvilepulsen var ikke lenger hvilepuls. Den gikk på høygir. Så kom angsten for fullt. Jeg våknet om natten med hamrende hjerte og panikk. Jeg er kvalm, og klarer ikke spise.

Det var ikke noe galt med kroppen. Tvert imot, kroppen gjør det den må og skal når man har brukt mer krefter enn man har. Kroppen skaper symptomer som ligner sykdom når man ikke stopper opp. Den «faker» sykdom. Kroppen er nemlig fantastisk. Den lyver aldri, den er dønn ærlig. Men vi er ikke alltid god på å tolke den. Det skal fylles opp med krefter, ikke tyne den for mer. Som regel må vi bli tvunget ned i kne, slik at vi ikke har noe valg.

Nå er vi tilbake til den julidagen i 2010. Etter at pappa henter meg og besøket hos legen drar vi hjem. Det er en fin sommerdag. Jeg legger meg på plenen. Jeg har ingen krefter. Jeg ligger bare og gråter. Jeg klarer ikke tanken på mat. Foran meg står et fat med et eple delt i fire deler, og en halv banan. Jeg har som mål å klare å spise dette i løpet av dagen. En uoverkommelig oppgave.

De neste ukene hviler jeg så mye jeg kan. Går turer. Prøver å spise normalt. Kroppen vil ingenting, den er bare nerver og kaos, og denne trettheten og totale mangel på energi. Jeg våkner alltid kl 5 om natten med hamrende hjerte og panikkangst. Jeg tenker at livet mitt har gått ad dundas, og aldri vil jeg bli bra igjen. Om morgenene sitter jeg på trappa, rister på hodet, gråter og sier til foreldrene mine: jeg kommer aldri til å bli bra.

Hjemme i leiligheten min ligger skittentøyet og bugner i kurvene, det er ikke gjort rent på lenge. Det er rot overalt. Gammel mat i kjøleskapet. Alt flyter, og det har det gjort lenge.

Sommeren går og jeg begynner delvis i jobb igjen ganske fort på høsten. Jeg fortsetter på Friskgården, jeg går til psykolog ved Sykehuset Levanger, og får hjelp hos psykomotorisk fysioterapeut. Jeg er utålmodig, for det går sakte.

Men så har jeg altså skjønt at kroppen er grundig. Den gjør ting ordentlig. Alt skal bygges opp igjen møysommelig. For å hindre deg i kjøre på som før, så lar den kreftene komme gradvis.

Selvsagt går det over. Det gjør det. Nå har jeg krefter og energi. Lyst til å gjøre ting. Fortsatt kan det være tunge dager. Noe av de automatiske tankene prøver seg. Men det får ikke ta overhånd. Man får strategier for å mestre det.

Det er hjelp å få. Profesjonelle i helsevesenet, men også familie og venner kan hjelpe deg og gi deg verktøy for å få det bedre, men det er du selv som må mestre hverdagen og komme deg tilbake igjen. Det er viktig å snakke med noen tidlig, ikke vent og tro det går over av seg selv. Det er ikke verre enn å snakke om en vond rygg. Det bør ikke være det. Kanskje må man gjøre justeringer i livet. Kanskje hoppe av karusellen du har vært med for lenge. Og så er det slik at vi er ikke kropp og sinn, vi er begge deler, alltid i et kontinuerlig samspill. Egentlig burde vi alle ha en fastpsykolog.

Angst, depresjon, utbrenthet; de henger ofte sammen og er vanskelig å skille. Fortsatt er det vanskelig for mange å snakke om psykisk sykdom og plager. Vi må tenke at dette er dypt menneskelig, og faktisk veldig vanlig. Angst er bare kroppens alarmsystem. Det kan slå seg på gradvis eller komme plutselig. Men det må tas på alvor. I løpet av et år vil en av tre i den voksne befolkningen tilfredsstille diagnostiske kriterier for minst én psykisk lidelse. Cirka halvparten vil rammes i løpet av livet (1). Psykiske lidelser og plager er en del av livet. Man må ikke sykeliggjøre det normale, men vise at det normale inkluderer psykisk, så vel som fysisk sykdom.

Referanse:

  1. Mykletun, A., A. K. Knudsen, & K. S. Mathiesen (2009). Rapport 2009:8 Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Oslo: Folkehelseinstituttet.

 

Kathrine Jenshus Elverum

Vi har en vei å gå når det gjelder åpenhet rundt psykisk helse, til tross for at det er så vanlig. Du finner hele kronikken og leder her på Levangeravisa.

Når det gjelder angst i kunsten, vil jeg si at dette er et stort tema. Kunstnere har alltid vært opptatt av å skildre angst, frykt, redsel, fordi det er så grunnleggende menneskelig.
 "Skrik" er Edvard Munchs mest berømte verk, og kanskje et av kunsthistoriens mest ikoniske bilde.
Jeg har tidligere omtalt salget av et av de fire originalene, som er det eneste privateide av originalen, som gikk for svimlende sum 687 millioner kroner i 2012.

Han lagde bildet etter en naturopplevelse han fikk mens han gikk fra Ekeberg i Oslo, og han skriver i sin dagbok datert Nice 22 januar 1892: 

Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.

Dette er noe jeg vil jobbe med videre; åpenhet, ufarliggjøring og mer kunnskap om koblingen kropp og psyke. Kast masken så vil andre også kaste sin, da oppstår en forståelse og kommunikasjon som ikke kan være der ellers. Hva er det å være "perfekt"? Psykiater og forfatter Finn Skårderud sier: "Å lykkes er ikke lykke".

Tenk litt på det.